lørdag 24. mai 2014

Støtter Thorvald Stoltenbergs og Magnus Slagsvold Støre om at narkotikapolitikken er ren menneskeofring


I dagens VG sier Jonas Gahr Støres sønn og Jens Stoltenbergs far at norsk narkotikapolitikk er menneskeofring.

I sitt opgjør med forbudslinjen ber Magnus Slagsvold Støre og Thorvald Stoltenberg myndighetene om å innføre forskjellig typer regulering for forskjellige typer stoffer, fordi restriksjoner nytter og forbud skader.

Generalsekretær i Actis, Mina Gerhardsen slipper til i samme avis, med sin negative holdning til legalisering.  Dette er interessant når selv lederen i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon, Jon Storaas (Sentral i Actis) uttaler på Facebook at andre bør spørres enn nyansatte Mina Gerhardsen, som i utgangspunktet kan lite om rusfeltet. Alt hun presterer er å gjengi potensielle skadevirkninger som alle aktører i debatten er enige om.


Argumentasjonen til Mina Gerhardsen er utdatert. Forbudsaktivisten fremstiller forskning feilaktig og bryter således ned tilliten til helseinformasjon. Hennes forenkling gagner ikke saken.

Gerhardsen skrev også noe tilsvarende i Stavanger Aftenblad denne uken: At de som ønsker legalisering sender et signal om at cannabis er positivt og nærmest ufarlig.  Slike påstander, om at de som er uenige i totalforbud bagatelliserer potensielle skadevirkninger er ødeleggende for den ruspolitiske debatt.

Det er på høy tid med en anerkjennelse av at aktører på begge sider har forsvarlige holdninger og hederlige hensikter. Målet for aktørene i narkotikadebatten er relativt lik på begge sider. Alle ønsker vi færre rusmiddelproblemer, nedgang i kriminalitet, nedgang i lidelser, samt begrensning av utbredelsen. Ikke minst at hjelpetiltak for sårbare er tilgjengelig på dagen.

I Stavanger Aftenblad påstår Gerhardsen at de fleste ønsker å fortsette i samme retning, dette er vanskelig å feste lit til. Cannabisbruk går bra for de fleste, men kan føre til avhengighet og psykiske lidelser, det er velkjent. Akkurat som med alkohol. Problemene kan oppstå uansett om cannabis er lovlig eller ikke.

Legalisering betyr ikke større tilgjengelighet, men at det blir tilgjengelig på en helt annen måte. Statlig regulert! Bruksmønsteret vil endres radikalt og aldersgjennomsnittet øke, dersom man kan velge å gå fra å kjøpe illegale stoffer i illegale miljøer, til å gå på salgssteder, polet eller apoteket for å velge mellom forskjellige legale. 

Så lenge alkohol er det eneste legale rusmiddelet, så er det uheldig for folkehelsen. Ettersom alkohol er blant de aller skadeligste stoffer. Bruken fører også til de fleste av de verste hendelsene som skjer i vårt samfunn. Fordi alkoholbruk svekker dømmekraften radikalt. Dessuten tåler vi mennesker de forskjellige rusmidler forskjellig. Med valgfrihet til forskjellige rusmidler, kan de som er sårbare for det ene kunne velge å kjøpe det andre.

At forbudet ikke har hjulpet, er hevet over enhver tvil. Det er derfor debatten går høyt. Hadde forbudspolitikken vært i nærheten av å nå målet om et narkotikafritt samfunn, ville spalteplassene blitt fylt med noe ganske annet. 
 
Forbudspolitikken fører til stigmatisering av de som velger alternativer til alkohol. Videre blir brukere av cannabis behandlet som, og fortalt at de er, narkotikaforbrytere. Dette senker terskelen for debut med andre og skadeligere rusmidler. Alkohol ble legalisert i 1926 nettopp fordi forbud mot rusmidler fungerer mot sin hensikt. 

Mina Gerhardsen ynder å sammenlikne med andre land i Europa for å vise at forbudet nytter, men argumentasjonen faller på sin egen urimelighet. Hun viser til Espad-undersøkelsen fordi den illustrerer at færre bruker cannabis i Norge enn i andre europeiske land. 

Det Gerhardsen her glatt hopper bukk over, er at cannabis er forbudt i alle disse landene, at kun 28 prosent svarte i Norge og at det finnes strenge og mindre strenge land i begge ender av skalaen. Gerhardsen unngår også konsekvent å nevne at samme undersøkelse viser at vi er i Europatoppen når det gjelder bruk av methamfetamin. Som jo også er forbudt. 

Det er heller ikke slik at vi fraskriver oss ansvaret og snur ryggen til ved opphevelse av totalforbudet. Derimot gir en ruspolitisk reform mulighet for målrettede og hensiktsmessige reaksjoner. Et sikkert tegn på dette er Portugal. De har avkriminalisert brukerdoser og opplever en langt hyggeligere utvikling enn vi gjør her i Norge.

Her vil jeg gjerne nevne at det døde ca. 20 personer av heroinoverdose de to siste årene i Portugal. Imens Norge stadig er på Europatoppen, med vår fortsatte kriminalisering av alt vi kaller «narkotika».
Statlige restriksjoner er noe vi vet virker. Sammen med informasjonskampanjer og råd om moderasjon.

Slik røykeloven i Norge ble gjennomført. Det var gode politiske grep, anført av KrFs Dagfinn Høybråten, som førte til kraftig nedgang i bruk av tobakk.  Slike virkemidler er umuliggjort for andre rusmidler så lenge politiet heller settes til å ta enhver som har befatning med noe annet enn alkohol. Om de har problemer med rusmidler eller ei.

Debatten fortjener et langt høyere nivå enn Mina Gerhardsens meningsløse beskyldninger om glorifisering og bagatellisering av rusmidler. Særlig etter at Kofi Annan, George Soros, Javier Solana, Thorvald Stoltenberg, Jimmy Carter, Ketil Lund, Morgan Freeman, Magnus Slagsvold Støre, diverse tenketanker og mange mange fler har kommet på banen med forslag om ruspolitisk reform.